Blogg

17 aug 2018

Å gjennomføre eller å ikke gjennomføre – det er spørsmålet

/
Publisert av

Vi har for tiden gleden av å jobbe med en bedrift som har bestemt seg for å endre fokus. Fokus skal nå først og fremst være rettet mot gjennomføring av de avtalte endringene. Men endringene er jo avtalt!? Hvorfor er det da behov for et nytt fokus?

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i uttrykket «hos oss er en beslutning i beste fall et utgangspunkt for en diskusjon». Og så ler vi litt og både sier og tenker at dette er den norske kulturen; har jeg ikke selv vært med på beslutningen så kan det vel ikke forventes av meg at jeg bidrar til gjennomføring? Og uansett så haster det vel ikke?

Jeg har vært i mange møter der første punktet på agendaen er gjennomgang av forrige referat med sjekk av aksjoner. Det er mer regelen enn unntaket at avtalte aksjoner ikke er gjennomført. Og hva skjer med dette? Ingenting. Vi trekker på skuldrene og gir vedkommende ny frist, gjerne om en uke eller to. Og da kan gjerne det samme gjenta seg.

En kollega var for et par år siden på en todagers master class i London med deltagere fra store deler av Europa. Underveis fortalte den japanske foreleseren om hvordan de brukte et spesielt innredet rom som samlingsplass for all aktivitet knyttet til et stort prosjekt. Deltagerne møttes ukentlig i rommet, gjorde opp status og avtalte nye aksjoner på tvers av avdelinger. En av europeerne spurte hva de gjorde hvis noe av det de hadde avtalt ikke var gjennomført. Dette spørsmålet ble ikke forstått av japaneren. Først trodde alle det var noe språkmessig, men selv da det var oppklart skjønte han ikke spørsmålet. «men han sa han skulle gjøre det», gjentok han gang på gang. «Ja, han sa han skulle gjøre det, men det er ikke gjort» – «men han sa han skulle gjøre det» fortsatte vår asiatiske venn. To kulturer møtte hverandre. Gjennomføring og unnlatelser.

Det er uforståelig at vi slipper unna med å ikke gjennomføre det vi har blitt enige om. Det er ingenting som kan hindre hver og en av oss til å gjennomføre de avtalene vi selv har gjort med andre. Og vi burde begynne med det i dag. Vi burde heller ikke være så (misforstått) høflige med hverandre at vi tillater denne typen «uvaner» å finne sted hos oss selv og våre kollegaer, for som regel er vi med på å sette fristen. Siden ingen er en isolert øy, men er avhengig av resultatet av andre arbeid, mistes fremdrift og resultater når unnlatelsessynd tillates. Dessuten er det mangel på respekt ovenfor kollegaer – og manglende lojalitet til organisasjonen.

Og selv om nivåene vi er på i organisasjonen er forskjellig, så er prinsippene like gyldige. Jeg mener vi burde legge stolthet i gjennomføring fremfor endeløse diskusjoner eller neglisjering når beslutninger er tatt. Derfor er vi i Lean Communications også stolte over å få lov til å være med på endringsprosessene i bedriften jeg innledet med.

«to be continued…..»