Blogg

24 feb 2013

Juba Juba

/
Publisert av

Følerier og uvesentligheter preger folks hverdag. Interiørmagasinens opplagstall går oppover og oppover. TV gir oss en stinkende strøm av realityprogrammer og deltagerne omtales som kjendiser som dyrkes videre som gjester i talkshows og nettmøter. Lykken er selvrealisering og raske penger. Og i horisonten er skyene mørke.

Hva slags holdninger overføres til de som vokser opp i Norge i dag? Hvem dyrkes som helter og forbilder? Det som i hvert fall er mest fremtredende for meg – og som bekymrer meg – er at svaret ser ut til å være knyttet til selvrealisering, og at realiseringen skal komme på aller enkleste måte. Og da skal en bli sett, hvilket betyr at innhold går på bekostning av form. Dagens «samfunnshelter» er rosabloggere, glamourmodeller av begge kjønn, realitykjendiser (jo dummere jo bedre) og artister som blir kjent over natten, alt uten kunnskap – alt presentert som underholdning.

Å ønske seg tilbake i tid er som kjent en bortkastet øvelse. Og det er ikke sikkert at alt var så mye bedre før heller. Men hva kan bli igjen av nyskapning, originale forretningsideer og forbedret drift i eksisterende bedrifter hvis hver og en mulig arbeidstaker er mest opptatt av å finne en kjapp og effektiv vei til egen rikdom?
I dag mangler Norge 10 000 ingeniører og et enda større antall fagarbeidere, helsearbeidere og servicemedarbeidere. En kan spekulere i om noe av årsaken til dette er manglende mulighet for egen realisering i slike yrker, eller om vi oppfatter det som nedverdigende å skulle jobbe for andre. Og da kan bare svaret bli import av arbeidskraft eller nedleggelse. Mens vi soler oss i glansen av et samfunn fullt av oljepenger.

Men når sluttet ordet «yrkesstolthet» å være et hedersord? For meg er det et av de fineste ordene som finnes. Hvilken opplevelse er det ikke å oppleve en servitør, en fagarbeider, en rørlegger eller en på sentralbordet som stråler, som gjør arbeidet sitt med stolthet og smil og som vet hvilket bidrag han eller hun gjør til selskapets verdiskapning? Dette er mine helter, sammen med ledere som ser de, utfordrer de og skaper noe sammen med de.

Jeg slår til lyd for å bekjempe den formen for utålmodighet som vårt samfunn i dag uttrykker gjennom å se ned på hardt arbeid over tid. Og selv om vi dyrker toppidrettsutøvere, så hører vi ikke det de oftest svarer når de får spørsmål om talentet sitt: «hvis det er noe jeg har talent for, så er det hardt arbeid». De forteller oss at hardt arbeid gjør de til verdens beste. La oss lytte – og gjøre det samme.